Ethiopian Times

Xabier Meskel

2007-11-13T03:02:00.000-08:00

Solen skinner, en shoppingtur i byen er akkurat unnagjort og med hver sin ”Mirinda” (lokal variant av Fanta) sitter de to i hver sin seng. Luksus liv altså! De befinner seg nå i Dessie, en av de store byene i Amhara-regionen.
Før vi går videre skrur vi tiden 10 dager tilbake, og vi befinner oss i Mekele. Etter vår korte, men lærerike periode som engelsklærere, var vårt ”offisielle” program i Mekele og Tigray-regionen over. Etter fem uker på farten var den nå tid for en rolig uke før vi skulle videre til Dessie. For et par uker siden hadde vi et håp om å få til en ferie denne uken, men det slo vi fra oss da det nærmeste vi kom luksus var et hotell med svømmebasseng, og dette ble både dyrt og flytidene passet dårlig med vårt program videre. Istedenfor ferie ble vi værende i Mekele og flyttet inn i et hus eid av organisasjonen ”Operation Rescue”. Dette er en organisasjon som daglig hjelper 300 gatebarn. ”Operation Rescue” er et dagsenter hvor barna får skoleundervisning (leksehjelp), et varmt måltid (for mange av barna er dette det beste måltidet i løpet av dagen), pleie hvis de er syke og organisert fysisk aktivitet. Av de 300 barna er de fleste gatebarn, svært fattige og noen lever uten en eller begge foreldrene. For de som er aller vanskeligst stilt, ikke har noen slektninger og lever på gata, har Operation Rescue et eget hus. I dag bor det 12 barn fra 2-18 år her, sammen med en voksen dame som fungerer som mor for dem, og for en uke bodde også vi her. Her får de mat, husly, en ”familie” og utdanning. Dette ble en lærerik og rørende uke, hvor vi fikk møte barn med helt utrolige bakgunner, fikk føle omsorg og fikk se at det går an å forandre verden gjennom å slike prosjekter som forandrer hverdagen for enkeltpersoner.
Uken som startet uten program ble fort fylt opp av ting vi ville og fikk tilbud om å gjøre. Dagene brukte vi på Operation Rescue, litt til shopping, lunch med eieren av en bokhandel som vi tilfeldig var innom og vi fikk også sendt en pakke hjem til Norge. På kveldstid både spilte og så vi på fotball flere ganger i løpet av uken, og vi har representert Liverpool overalt hvor vi er. I tillegg til dette prioriterte vi å bruke tid sammen med ”familien vår”.

Uken gikk veldig fort, og plutselig var det fredag og tid for å dra videre. Etter mye frem og tilbake om vi skulle kjøre eller ta buss endte det opp med at de 343 km mellom Mekele og Dessie ble tilbakelagt i en buss. Ti timer på en meget humpete grusvei uten aircondition førte til at vi var både svette og støle i rumpa da vi endelig kom fram. Her ble vi tatt godt imot av Aklilo, vår kontaktperson mens vi er i Dessie. Sammen hadde vi et kort møte om vårt program de neste fire ukene, uten at vi ble så mye klokere av det. Det vi i alle fall fikk med oss er at vi skal besøke prosjekter drevet av Mekane Yesus i rurale områder rundt Dessie. Spennende! De første dagene i Dessie har vi brukt til å ble kjent med byen. Vi bor på et slitent pensjonat, men har varmtvann i dusjen for første gang på godt over en måned. Deeeeeeeilig! Ellers er byen en by med ca. 140 000 innbyggere, den er skitten og har dårlig infrastruktur. Vi ble advart når vi dro fra Mekele at dette var et litt tøffere område, og fikk beskjed om å være forsiktige, men våre opplevelser de første dagene er bare positive. Folkene her er meget vennlige og hjelpsomme. Området er muslimsk, og eneste minuset er at vi hører bønne rop fra moskeene til alle døgnets tider. Byen ligger på 2400 meters høyde og det er veldig kaldt om nettene (noe vi ikke var forberedt på, i alle fall ikke Petter), og Hanne har fått god bruk for ullsokkene sine! Vi er spente på fortsettelsen og gleder oss til å få besøk av Thomas Reite (vår norske koordinator) med kone, og Brahanu (vår etiopiske koordinator) som kommer på besøk om en 10 dagers tid. Xabier Meskel betyr = ”Alt er bra, takket være Gud” og er den vanligste og høfligste svarreplikken hvis noen spør deg hvordan det går! Den illustrerer ganske godt hvordan vi har det nå, og forteller litt om vår hverdag!

Ciao

Salam nacho!

2007-11-05T12:32:00.000-08:00

Da var vi tilbake i Mekelle igjen, etter nærmere fire uker ”på veien”. Litt deilig å skulle ha en ’base’ her noen uker, kan være litt slitsomt å være på flyttefot hele tiden. Siden forrige blogg-oppdatering har vi vært litt rundt forbi. Har blant annet vært i Axum, en av de største turistbyene i Etiopia, selv om kanskje ikke akkurat dette sier så veldig mye. Byen er i alle fall en av de viktigste historiske stedene i landet, kjent for sine mange stellaer, kjempehøye steiner formet som kirketårn med masse dekorasjoner. Ufattelig dårlig forklart, men det er egentlig gigantiske gravsteiner i alle fall. Ved hver stellae har de funnet kjempestore underjordiske rom som er graver til tidligere konger og viktige personer. Har også besøkt St. Mary of Zion’s chuch, en kjempestor kirke hvor ”The ark of Covenant” (de ti bud) visstnok skal befinne seg. Har vært litt deilig å være litt turister.

Ellers så har vi bodd i Rama enda ei uke, hvor vi har sett enda flere prosjekter og Hanne har gått på ’husmorskole’. Ho ene dama i kollektivet vårt hadde nemlig fått det for seg at hun skulle gjøre Hanne om til ”an Ethiopian woman”, noe som innebar å stå opp klokka seks om morgenen for å lage hambosja (lokalt brød), injera og wat (surdeigspannekake med stuing som de spiser til absolutt ALLE måltid). Hun har også lært å hekle duker ’the ethiopian way’, flette fargerike kurver og å holde den tradisjonelle kaffeseremonien. Med andre ord så har ho blitt DET koneemnet for alle etiopiske menn!! Nå er vi som sagt tilbake i litt mer urbane strøk igjen, og vi har både internettcafeer, telefondekning, strøm og innlagt vann (eller det siste stemmer vel ikke helt, går an å trekke opp i doen kanskje en gang til dagen – hvis vi er heldige, og ”dusjen” består av ei iskald bøtte vann). Telefondekning er heller ikke så viktig ettersom vi klarte å miste/bli frastjålet mobilen vår her for noen dager siden. Den siste uka har vi jobbet som engelsklærere på en barneskole, drevet av en av KNs partnerorganisasjoner. Vi har hatt 5.-7. klasse i både muntlig og skriftlig engelsk, og det har vært utrolig gøy og lærerikt. Elevene har vært veldig ivrige på å snakke med oss, og lærerne (som alle er rundt 25 år) er knallhyggelige. Har oppstått en del morsomme situasjoner i løpet av uka, som f. eks første dagen da vi møtte opp kjempe godt forberedt- trodde vi. Viste seg at vi hadde misforstått hele opplegget og måtte ta alt på sparket. Endte opp med at Petter rappet ”ja vi elsker” (med innslag fra fadervår siden han glemte teksten) foran 40 elleville sjetteklassinger! En fantastisk opptreden (Hanne lo så tårene trillet)!Synes også det er veldig interessant å se hvordan de lærer engelsk, og hvordan de tar opp aktuelle temaer som hiv/aids, klima og likestilling allerede så tidlig på skolen.Sitter også igjen med en del sterke inntrykk. I en av timene hadde de satt av tid til at sjetteklassingene skulle få stille spørsmål til oss. Vi forventet litt standardspørsmål som hvor vi kom fra, hva vi likte å gjøre og hvor i Etiopia vi hadde vært, men i tillegg til dette fikk vi også spørsmål om Hiv/Aids problemet og om Etiopias utvikling. Det var kanskje ikke det vi hadde forventet fra 12-åringer. Men vi opplever at ungene er svært bevisste på akkurat disse temaene, og når vi i en engelsktime i syvende klasse spurte om hva deres drømmer for fremtiden var, var det flere som drømte om å bli leger og professorer slik at de kunne jobbe for å finne opp en medisin mot Hiv/Aids. Hiv/Aids er svært utbredt i Etiopia, de har den tredje største andelen av hivsmittet befolkning i verden, og mange blir berørt av sykdommen, enten de selv er smittet eller har familiemedlemmer som er syke eller døde på grunn av epidemien. Er likevel sterkt å høre at dette er et tema som ungene på skolen er så opptatt av.

Etter skoletid har vi vært og trent fotball sammen med en del av guttene vi har undervist i engelsk. Det har vært kjempegøy! Selv om fasilitetene ikke er noe å skryte av, så er idrettsgleden blant ungene enormt stor, og vi ender ofte opp med å spille i timesvis. Fotball er en av de største interessene til ganske så mange gutter og menn her nede, og da spesielt engelsk fotball. Alle guttene på skolen eier en fotballdrakt, enten fra manchester, Liverpool eller Arsenal (som er favorittlaget til sikkert 80 % av alle fotballinteresserte her nede). Forrige søndag var i på sports bar og så Liverpool-Arsenal på storskjerm. Det var litt av en opplevelse!! Petter, som er helt vanvittig Liverpool-fan hadde gått til innkjøp av drakter og skjerf som han utstyrte både seg selv og Hanne med før kampen. Formiddagen gikk dessuten med på å gi lynkurs i både spillere og meritter til klubben, til en kanskje litt mindre engasjert Hanne. Stemninga på kampen var det ingen ting å si på. Vi var nærmere 800 personer klemt og presset inn i et passe stort rom. De fleste satt på små krakker, noen på blikkbokser og andre bare rett på murgulvet. Kan love dere at bakdelene våre var ganske så daue etter tre timer på hardt underlag, men det var det så absolutt verdt! Eneste som var litt kjipt var at 98% av alle folkene som så kampen var Arsenal fans, følte oss mildt sagt litt små da Arsenal scorte og samtlige Arsenal fans hoppet og danset av glede rundt oss der vi satt på gulvet iført liverpool effektene våre. Til helga viser de Arsenal- Manchester, en kamp vi har store planer om å få med oss.

Hilsen Hanne og Petter

Salam! Vi er på nett igjen!

2007-10-15T13:39:00.000-07:00

Det nærmer seg to uker nå siden vi forlot Mekele og la ut på vår lille ”roadtrip” i nordre del av Etiopia. Mye har skjedd og mange byer har blitt besøkt siden da. Fra Mekele gikk turen til en bitteliten by kalt Hawzen. Der ble vi innlosjert på en lodge i luksusklassen – midt i ødemarka! Hagezom og Kazhu, de to fyrene som tar oss med rundt, vil virkelig at vi skal ha det så bra som mulig til enhver tid, og vi er selvfølgelig veldig glad for det, men vi ble rimelig flaue da det gikk opp for oss at det bare var vi to som skulle sove der. Det var for dyrt for koordinatorene våre, som fant et billigere alternativ et annet sted i byen. På vei til Hawzen besøkte vi dessuten en skinnfabrikk, ei av de berømte tigray-fjellkirkene (altså ei kirke hugget ut i fjellet) og Degum skole, som har vunnet en pris for å være den mest moderne skolen i landet. Fra Hawsen gikk ferden videre til Adigrat, en litt større by enda lengre nord. Denne byen var basen vår mens vi dro til grensebyen Zala- Ambessa for å besøke en skole og et slakterhus som Kirkens Nødhjelp har vært med på å finansiere. Zala- Ambessa er en by som ble bombet og ganske ødelagt under Etiopia-Eritrea krigen 1998-2000, og det gjorde et sterkt inntrykk å se de ødelagte husene og områdene hvor det før hadde bodd mange folk. Men det var ikke det eneste vi satt igjen med etter besøket. Petter pådro seg et ganske heftig t-skjorteskille (han var helt ufattelig solbrent!) og Hanne fikk uvenner i militæret da hun tok bilder på grensa. I følge reisefølget vårt var vi bare heldige som slapp unna et besøk på politistasjonen..
Neste by på lista var Adwa. Der ble vi innlosjert på et veldig greit hotell hvor vi også tilbrakte det meste av dagene, bortsett fra noen fabrikkbesøk her og der. Det var også i Adwa at vi deltok på vår første gudstjeneste her i landet. Organisasjonen som ”hoster” oss er en kirkelig organisasjon kalt Ethiopean Evangelic Church Mekane Yesus (EECMY), og de som er med oss rundt forbi er alle ”brothers and sisters in christ”. Det innebærer bant annet at vi ber sammen flere ganger til dagen, før bilturer, måltider og andre passelige anledninger. Musikken i bilen vår er tigrinja lovsanger som spilles på max volum mens det synges til for fulle halser og man kan si det sånn at gudstjenesten sto i stil med dette. Den varte i 2 ½ time og alt som ble sagt var på tigrinja (bortsett fra de få linjene vi presenterte oss med på engelsk).

Folk lå i benkene og ba når vi kom inn og under lovsangen priset de Gud med hele kroppen. Må vel innrømme at vi til tider ble litt satt ut av intensiteten deres i forhold til den på norske gudstjenester, samtidig som de etiopiske rytmene og sangene som ble sunget til tider var veldig fengende. Veldig kult var det også når damer på langt over 60 år svingte seg med rytmene og lagde ”indianerlyder” med tungene. Skulle likt å se bestemor gjøre det i kirka.
Nå har vi vært ei uke i Rama, en liten by 7 km sør for grensa til Eritrea. Her er vi sammen med folk som jobber med ’Rural Development Projects’ i området. Vi har blant annet vært og sett på forskjellige ’diversion projects’, hvor de demmer opp det lille vannet som er igjen i noen elver for så å lede det ut på de store gjordene ved hjelp av små kanaler. Vannet bidrar til at bønder kan dyrke all slags frukter, fra bananer til chili og tomater, for så å selge det videre på det lokale markedet. Vi har også sett på noen ”nursery sites”, hvor de dyrker frukt og grønnsaker (Petter trodde det dreide seg om sykepleier- prosjekter..) ved hjelp av støtte fra NGOs og staten. Det har vært veldig interessant å se hvordan det jobbes for å gjøre det beste ut av områder hvor det egentlig er alt for tørt til å dyrke noe. Ordet vannmangel er også noe som har fått en helt ny betydning for oss etter å ha vært her. Det er utrolig tørt over alt og mange må gå enorme avstander for å hente vann fra pumper langt borte fra der de bor. Kvaliteten på dette vannet er også et kapittel for seg selv..
En stor utfordring vi møtte da vi kom til Rama var varmen. Temperaturen ligger på langt over 30 grader hver dag og sola steiker på de bleike kroppene våre. Dette innebærer også at vi har ”siesta” fra tolv til fem hver dag, da det er for varmt til å gjøre noe nyttig. Har som oftest bare program 2-3 timer hver dag og det har blitt en del ”dødtid” ellers. Det er ikke allverdens å finne på her. Rama er en bitteliten by som hovedsakelig består av en lang humpete grusvei med hus ’lina opp’ på hver side. Det finnes nesten ikke biler her (og veiene er så absolutt ikke laget for det heller!), men folk og varer transporteres med kameler og esler. De fleste som bor her er bønder som driver med enten kveg eller jordbruk. Byen er omgitt av enorme flater med dyrket mark hvor en ser folk som jobber med innhøsting av korn og diverse frukter, dagen lang. Traktorer finnes ikke, men alt blir gjort enten for hånd eller ved hjelp av dyr. Og hver kveld er det store horder av både dyr og mennesker som vandrer på grusveien på vei hjem etter en lang dag på marka.
Vi er innlosjert i et slags kollektiv sammen med de som jobber med ’Rama Integration Rural Development Projects’ (RIRDP). Vi har vårt eget rom, som for så vidt også er kjøkken og stue for noen av de andre her, der to feltsenger utgjør ”basen vår”. Vi trenger ikke lage mat, rydde rommet eller vaske noe som helst, det er det ei som er ansatt her for å gjøre for de som bor her. Så kan ikke si at vi har det så aller verst sånn sett. Det eneste minuset er vel doen, som er et hull i bakken -bokstavelig talt. Den huser også en etter hvert ganske så stor bestand med fluer og er ikke særlig behagelig å gå på når magen er i ubalanse (noe Petter virkelig har fått erfare). Men lange dager til tross, vi har nok å ta oss til. Vi har hatt både egenarrangerte fotokurs og språkkurs, fått lest litt pensum (selv om det ikke er så mye som det burde ha vært) og har dessuten jevnlige besøk (sånn hvert 5. min ca) av naboen vår, ei tre år gammel jente som synes at vi ”farenjier” er noen veldig morsomme vesener. Internett hadde de ikke i byen, og telefondekning kun i området rundt ungdomsskolen, et område vi aldri var i, så må innrømme at det var litt deilig å komme videre og endelig ha litt kontakt med omverdenen igjen. Nå går ferden videre til Aksum, hvor vi skal være turist en dag eller to, og til Shire, hvor vi skal besøke et barnehjem.
Hilsen Petter og Hanne

Salam!

2007-10-03T01:15:00.000-07:00

Tenkte det var på tide å gi litt lyd fra oss igjen..Nå befinner vi oss i Mekele, en by nord i Etiopia. Vi kom hit på søndag og har hatt noen veldig bra dager her. Ble tatt i mot på flyplassen av tre menn som tok oss med rundt og viste oss litt av byen. Mekele er ganske annerledes fra Addis. Å reise til Mekele var nesten som å reise tilbake i tid. Husene her er små og bygget i stein, folk går med tradisjonelle klær, esler blir brukt til å frakte varer i stedet for biler, og hest og kjerre er et vanlig transportmiddel i byen.
Tempoet er mye roligere enn i hovedstaden og det er mye mindre folksomt her. Alle folk vi møter i byen hilser og barna synes det er veldig moro å rope engelske gloser etter oss, som de sikkert egentlig ikke helt vet hva betyr.I går hadde vi møte med Tigist, hun som har hovedansvaret for oss mens vi er her, om programmet vårt. I motsetning til i Addis, så virker det som om vi får en hel del å gjøre. Allerede i morgen skal vi starte på en to ukers reise til et område enda lengre nord for å besøke en del utviklingsprosjekter i mer rurale områder. Skal besøke skoler, vannprosjekter, kirker og HIV/AIDS prosjekter. Tror det kan bli veldig interessant, og de vi skal reise med, Hagazom og Kazhu, er to svært morsomme og hyggelige menn
Noe vi liker veldig godt med Mekele er temperaturen og været. Her er det strålende sol hver dag og temperaturen ligger rundt 25 grader. Verre blir det når vi reiser nordover til lavlandet. Da kan temperaturen fort stige til langt over 30 grader, noe våre nordiske kropper liker dårlig. Solbrillene og solkremen kommer nok til å bli flittig brukt..
Vi bor veldig fint her i Mekele. Vi har vårt eget hus med hage rundt, og til og med vår egen ”guard” som sitter ved porten å passer på at ingen forstyrrer eller plager oss. Askedom heter han og er en veldig koselig gammel mann. Han forstår ingen engelske ord (og vi svært lite Tigrinja) men vi smiler og ler alltid sammen med med han. Inventaret i huset vårt er heller sparsomt (sover på feltsenger i ellers ganske så tomme rom), men vi har akkurat det vi trenger for å klare oss. En primus funker veldig bra som kjøkken, og fra i går kveld har vi også vann. Nå kan vi både dusje, bruke vaskene og IKKE MINST trekke ned etter å ha vært på do!
Noe vi ikke er fult så glad i, er de små beboerne som ser ut til å trives veldig godt i vårt selskap. Det nærmest kryr av diverse typer edderkopper (noen ganske så svære!), larver, biller og andre småkryp. Vi har derfor startet et rituale hver kveld der vi går gjennom rommene våre med hver vår sko for å gjøre det ”innsektsfritt”, i alle fall for en liten stund. Spesielt Petter er veldig nøye når det kommer til dette. Er det noe han virkelig ikke liker så er det edderkopper (noe Hanne til tider synes er veldig morsomt)..
Helsa vår er overraskende bra, selv om Hanne ble dratt med til legekontoret etter en litt ubehagelig natt i går. Dette skulle vise seg å bli litt av en opplevelse.. Akkompagnert av hele fem personer fra kontoret, ble hun vist inn til legen, som skjønte veldig lite engelsk. Overbevist om at det bare var noe hun hadde spist og at hun ville bli bra igjen snart, ble hun allikevel nødt til å ta en hel rekke tester. Alt fra blodprøve til urinprøve og diverse annet måtte gjennomgås før hun etter to timer bare fikk bekreftet det hun allerede visste, at hun hadde spist noe som ikke hadde vært bra. Når det gjelder den siste prøven måtte det hele to helsesøstere til for å demonstrere og forklare at det hele dreide seg om en bæsjeprøve. De virket ganske så oppgitte mens de sendte henne av gårde til den ekleste doen noensinne med en tannpirker og litt papir for å ta prøven. Visste ikke at noe sånt fantes en gang..
Bortsett fra dette har vi lite å klage på. Folk her gjør virkelig sitt beste for at vi skal ha det så bra som mulig! En annen ting med Mekele er at alle er er ekstremt religiøse. Vi har måttet holde bønner ved flere annledninger, og alle samtaler avsluttes med ”God Bless You”.

Som sagt så reiser vi nordover i morgen tidlig, så er veldig usikker på hvordan det blir med både telefon- og internettkontakt da, men vi skal oppdaterere bloggen så fort det lar seg gjøre!
Petter & Hanne '-)

Noen ord fra Addis..

2007-09-25T02:50:00.000-07:00

Seint søndag kveld landa flyet vårt i Addis og etter minimale visum og passkontrollproblemer ble vi tatt vel i mot av koordinatoren vår, en hyggelig og rar mann i 50-årene. Ble innlosjert på NLMs gjestehus midt i byen, med fine rom og gode fasiliteter. Etter snaue to dager i landet er inntrykkene mange. Etiopia er virkelig noe for seg selv! I tillegg til å ha sin egen kalender har de også noe de kaller ”ethiopian time”. Dvs at deres klokke ikke folger den samme klokka som vi følger. Klokka 6 om morgenen er klokka 12 på formiddagen for oss. Så når noen sier de skal møte oss klokka ni om morgenen så vil det si klokka tre for dem.. Blir heilt forvirra noen ganger! Språket er også kjempevanskelig å skjønne. De har sitt eget skrifsspråk som er i slekt med arabisk så skjønner ikke akkurat alle skilt og sånn, men begynner å lære å snakke litt så det er moro. Var på marked i dag (der de btw har så utrolig mye fint og alt er kjempebillig!) og da fikk vi snakka med en del koselige folk og lært litt fraser og sånn.

Addis er virkelig full av kontraster. Mesteparten av byen består av små blikkskur i sjokkfarger som rommer butikker hvor de selger alt mulig. Men vegg i vegg med disse butikkene torner plutselig et eller annet femstjerners luksushotell opp. Et av disse luksushotellene er Sheraton Hotell, et hotell i verdensklassen. Har faktisk aldri sett et så enormt og flott hotell før! De dyreste suitene kan man leie for 4000$/natta, en voldsom kontrast til blikkhusene bare 50 m lenger bort i veien. Sheraton rommer også en gedigen park med nydelige bassenger, og rundt parken har de satt opp store plater med flotte natur- malerier på, litt andre kulisser enn slummen som faktisk befinner seg der. Kjenner at en kan bli litt kvalm av tanken på at noen i det hele tatt kan finne på å bygge et hotell som Sheraton her, samtidig gir det arbeid til rundt 700 personer som igjen metter ganske mange munner. En sak har alltid to sider..Addis er også en veldig folkerik by. Det bor faktisk flere folk i Addis enn i hele Norge, og dette vises på gatene. Det kryr av folk overalt både på fortauene og på veiene. Det er et under at ikke flere blir skadet i trafikken. For akkurat den er ganske så ”crazy”. Bortsett fra et lyskryss i ny og ne finnes det absolutt INGEN regler!! Spurte koordinatoren vår, Brahimo om trafikkregler og sånn i dag og det han svarte var: "No rules, we just drive. Its crazy!" Har nesten-krasja sykt mange ganger, og i dag ble vi stengt inne to ganger når vi hadde parkert. Folk parkerer bare bak deg også forsvinner de for å gjøre ærendene sine. En må beregne god tid i Addis, det skal være sikkert. Men det finnes ikke en eneste person her nede som stresser. Folkene her har en utrolig avslappende holdning til alt.

Og en siste ting; for en køkultur de har her nede!! Sto på postkontoret i dag og skulle kjøpe SIM kort (som vi ikke fikk kjøpt fordi vi var utenlandske..!!) Og folk bare smetter inn foran deg selv om du står og prater med de i luka. Utrolig frekt!! Men føler ikke vi kan si noe på det heller akkurat. Har fått en hel haug med inntrykk iallfall..

Åh, må fortelle en ting til. Dere kan tro han godeste Brahimo har det morsomt med oss. Han har liksom en “greie” der han bare slipper oss av midt i byen fordi han må videre i møter (noe han alltid må!) også skal vi finne veien hjem selv. I dag var vi sinnsykt lost, men fant frem tilslutt. Jepp jepp, nå ble det visst en del her.. Skulle ønske dere kunne sett hvordan det er her nede! Trives kjempegodt, folkene er utrolig hyggelige og imøtekommende. Tror dette kan bli tre knallbra måneder

Hilsen Hanne og Petter :-)

Ventetid

2007-09-21T01:36:00.000-07:00

Fugleflokken har dratt til sørligere strøk for vinteren, men de glemte igjen noen stakkars få. De skal snart forlate det kalde Norge de også, men de har ikke fått tillatelse enda. Reiret er tomt og øde, og der det en gang var liv og røre er det nå stillhet og tomhet: tid til ettertanke! Fredag 21. september er vår siste dag i redet. 04.00 den 22. forlater de to små usikre(les: bildet) redet, og håpet er å være på vingene 07.00. Vi har nå i løpet av seks uker gått fra å være tildels uvitende, til å ha en viss kunnskap om hva som skal til for å lykkes når man kommer utenfor det trygge redet. Vi kan teorien, vi har fått diverse tips for hvordan vi skal lykkes og vi har selv en følelse av hva som skal til. Spørsmålet er om teori stemmer med praksis. Vil vi klare å fly? Uansett er det ikke tid for nøling, ventetiden er over. Vi hopper ut og håper at vi skal lære å fly før vi når bakken.

Savnet etter de som allerede har dratt og de vi skal dra ifra er noe vi alle kjenner på, selv om følelsen av at vi snart skal ses igjen er sterk. Det er jo tross alt bare 3 måneder (12 uker/ 90 dager/ 2160 timer eller 129 600 sekunder) til vi er hjemme igjen.

Hva som venter de neste månedene er vi begge veldig usikre på. Fysiske og psykiske utfordringer vil helt sikkert komme, og at vi klarer å takle dette sammen kan i seg selv bli en utfordring. Vi vet ikke når neste mulighet til å oppdatere bloggen er, men siden vi i allefall de første fem dagene skal befinne oss i hovedstaden Addis Ababa har vi tro på å kunne gi en oppdatering i løpet av denne perioden! Vi vil ønske alle cfc`ere som drar/har dratt ut et fantastisk uteopphold. Vi er kjempeglade i dere alle sammen, og håper å høre fra dere så ofte som mulig. Til dere andre: Ha en fantastisk høst, nyt dagene og alt de har å by på.

Det er forresten bare koselig hvis dere kommenterer innleggene eller sender oss en mail.
Vennlig hilsen Hanne & Petter

Reisefeber?

2007-09-17T15:58:00.000-07:00

Sekundene tikker, timene flyr forbi og snart har det gått seks uker siden vårt CFC (Communication For Change) program begynte. De 16 elevene som spente troppet opp på Rønningen Folkehøyskole 12. august viste lite av hva som ventet dem det kommende året.

Fem uker og to dager senere er vi forsatt usikre. Vi har vært gjennom en fire dagers tur i Nordmarka med variende vær, en luksusuke med Fredskorpset på Tyrifjorden Hotell,

lærerike foredrag på HiO og diverse annet. Ukene har gått så fort, og nå er det bare timer igjen til vi (Hanne & Petter) forlater den kjørlige høsten i Norge til et regntugnt Etiopia hvor vi skal tilbringe de neste månedene.

De siste ukene og dagene har vårt kommende bosted vært en gjenganger i media. Milleniumsfeiring for kun få dager siden, norske diplomater som blir sendt ut av landet den uken vi kommer, og en mulig opptrapping av krigen med Eritrea gjør oss spente på hva som møter oss når vi tidlig lørdag morgen setter oss på flyet med retning Addis.

På denne bloggen vil vi prøve å oppdatere så ofte som mulig, så dere kan følge med på hva vi driver med. Bilder vil også komme med tid og stunder. Tilslutt er et dikt skrevet av unge Grahl-Jacobsen om hans følelser for det kommende året med spesiell vektlegging på utoppholdet.

Diktet heter "Havet".

Det ukjente farvann, så dypt og så mørkt,
usikker på hva det rommer.
Det skjuler det jeg frykter mest,
kanskje en kreps eller hummer.

Så kaster jeg meg uti og tar et tak,
ikke så skummelt lenger.
Bølgene gir jo litt motstand iblant,
men jammen om de lenger skremmer.

En time har gått, og jeg fryser nå,
lengter etter det trygge.
Så ser jeg noe og kravler meg opp,
jammen er det en brygge.

Huden er skrumpete,
kroppen er trett,
men ville aldri vært foruten.