Salam! Vi er på nett igjen!

Det nærmer seg to uker nå siden vi forlot Mekele og la ut på vår lille ”roadtrip” i nordre del av Etiopia. Mye har skjedd og mange byer har blitt besøkt siden da. Fra Mekele gikk turen til en bitteliten by kalt Hawzen. Der ble vi innlosjert på en lodge i luksusklassen – midt i ødemarka! Hagezom og Kazhu, de to fyrene som tar oss med rundt, vil virkelig at vi skal ha det så bra som mulig til enhver tid, og vi er selvfølgelig veldig glad for det, men vi ble rimelig flaue da det gikk opp for oss at det bare var vi to som skulle sove der. Det var for dyrt for koordinatorene våre, som fant et billigere alternativ et annet sted i byen. På vei til Hawzen besøkte vi dessuten en skinnfabrikk, ei av de berømte tigray-fjellkirkene (altså ei kirke hugget ut i fjellet) og Degum skole, som har vunnet en pris for å være den mest moderne skolen i landet. Fra Hawsen gikk ferden videre til Adigrat, en litt større by enda lengre nord. Denne byen var basen vår mens vi dro til grensebyen Zala- Ambessa for å besøke en skole og et slakterhus som Kirkens Nødhjelp har vært med på å finansiere. Zala- Ambessa er en by som ble bombet og ganske ødelagt under Etiopia-Eritrea krigen 1998-2000, og det gjorde et sterkt inntrykk å se de ødelagte husene og områdene hvor det før hadde bodd mange folk. Men det var ikke det eneste vi satt igjen med etter besøket. Petter pådro seg et ganske heftig t-skjorteskille (han var helt ufattelig solbrent!) og Hanne fikk uvenner i militæret da hun tok bilder på grensa. I følge reisefølget vårt var vi bare heldige som slapp unna et besøk på politistasjonen..
Neste by på lista var Adwa. Der ble vi innlosjert på et veldig greit hotell hvor vi også tilbrakte det meste av dagene, bortsett fra noen fabrikkbesøk her og der. Det var også i Adwa at vi deltok på vår første gudstjeneste her i landet. Organisasjonen som ”hoster” oss er en kirkelig organisasjon kalt Ethiopean Evangelic Church Mekane Yesus (EECMY), og de som er med oss rundt forbi er alle ”brothers and sisters in christ”. Det innebærer bant annet at vi ber sammen flere ganger til dagen, før bilturer, måltider og andre passelige anledninger. Musikken i bilen vår er tigrinja lovsanger som spilles på max volum mens det synges til for fulle halser og man kan si det sånn at gudstjenesten sto i stil med dette. Den varte i 2 ½ time og alt som ble sagt var på tigrinja (bortsett fra de få linjene vi presenterte oss med på engelsk).

Folk lå i benkene og ba når vi kom inn og under lovsangen priset de Gud med hele kroppen. Må vel innrømme at vi til tider ble litt satt ut av intensiteten deres i forhold til den på norske gudstjenester, samtidig som de etiopiske rytmene og sangene som ble sunget til tider var veldig fengende. Veldig kult var det også når damer på langt over 60 år svingte seg med rytmene og lagde ”indianerlyder” med tungene. Skulle likt å se bestemor gjøre det i kirka.
Nå har vi vært ei uke i Rama, en liten by 7 km sør for grensa til Eritrea. Her er vi sammen med folk som jobber med ’Rural Development Projects’ i området. Vi har blant annet vært og sett på forskjellige ’diversion projects’, hvor de demmer opp det lille vannet som er igjen i noen elver for så å lede det ut på de store gjordene ved hjelp av små kanaler. Vannet bidrar til at bønder kan dyrke all slags frukter, fra bananer til chili og tomater, for så å selge det videre på det lokale markedet. Vi har også sett på noen ”nursery sites”, hvor de dyrker frukt og grønnsaker (Petter trodde det dreide seg om sykepleier- prosjekter..) ved hjelp av støtte fra NGOs og staten. Det har vært veldig interessant å se hvordan det jobbes for å gjøre det beste ut av områder hvor det egentlig er alt for tørt til å dyrke noe. Ordet vannmangel er også noe som har fått en helt ny betydning for oss etter å ha vært her. Det er utrolig tørt over alt og mange må gå enorme avstander for å hente vann fra pumper langt borte fra der de bor. Kvaliteten på dette vannet er også et kapittel for seg selv..
En stor utfordring vi møtte da vi kom til Rama var varmen. Temperaturen ligger på langt over 30 grader hver dag og sola steiker på de bleike kroppene våre. Dette innebærer også at vi har ”siesta” fra tolv til fem hver dag, da det er for varmt til å gjøre noe nyttig. Har som oftest bare program 2-3 timer hver dag og det har blitt en del ”dødtid” ellers. Det er ikke allverdens å finne på her. Rama er en bitteliten by som hovedsakelig består av en lang humpete grusvei med hus ’lina opp’ på hver side. Det finnes nesten ikke biler her (og veiene er så absolutt ikke laget for det heller!), men folk og varer transporteres med kameler og esler. De fleste som bor her er bønder som driver med enten kveg eller jordbruk. Byen er omgitt av enorme flater med dyrket mark hvor en ser folk som jobber med innhøsting av korn og diverse frukter, dagen lang. Traktorer finnes ikke, men alt blir gjort enten for hånd eller ved hjelp av dyr. Og hver kveld er det store horder av både dyr og mennesker som vandrer på grusveien på vei hjem etter en lang dag på marka.
Vi er innlosjert i et slags kollektiv sammen med de som jobber med ’Rama Integration Rural Development Projects’ (RIRDP). Vi har vårt eget rom, som for så vidt også er kjøkken og stue for noen av de andre her, der to feltsenger utgjør ”basen vår”. Vi trenger ikke lage mat, rydde rommet eller vaske noe som helst, det er det ei som er ansatt her for å gjøre for de som bor her. Så kan ikke si at vi har det så aller verst sånn sett. Det eneste minuset er vel doen, som er et hull i bakken -bokstavelig talt. Den huser også en etter hvert ganske så stor bestand med fluer og er ikke særlig behagelig å gå på når magen er i ubalanse (noe Petter virkelig har fått erfare). Men lange dager til tross, vi har nok å ta oss til. Vi har hatt både egenarrangerte fotokurs og språkkurs, fått lest litt pensum (selv om det ikke er så mye som det burde ha vært) og har dessuten jevnlige besøk (sånn hvert 5. min ca) av naboen vår, ei tre år gammel jente som synes at vi ”farenjier” er noen veldig morsomme vesener. Internett hadde de ikke i byen, og telefondekning kun i området rundt ungdomsskolen, et område vi aldri var i, så må innrømme at det var litt deilig å komme videre og endelig ha litt kontakt med omverdenen igjen. Nå går ferden videre til Aksum, hvor vi skal være turist en dag eller to, og til Shire, hvor vi skal besøke et barnehjem.
Hilsen Petter og Hanne